Når slutten nærmer seg...

Det er vanskelig å si hva som kreves for å definere en bok som god. Trenger den en konstant strøm av spending? Sterke hovedpersoner? Skrekk eller romanse? Fantasi eller virkelighet?
Selv vill jeg definere en god bok ved å si ”Har historien fenget deg på en slik måte at historien får deg til å tenke, selv når du ikke leser. Da er boka i en klasse for seg selv.”

Jeg har lest mange bøker, i mange sjangere. Likevel er det sjeldent jeg har funnet bøker som får deg til å tenke så mye som Håndtering av de udøde. Jeg skal innrømme at det tok tid å sette seg inn i både historien og temaet men John Ajvide Lindquist skriver på en måte som virkelig får deg til å undre på hvordan noe som er skrevet så fiktivt, kan virke så realistisk. Lindquist har ikke brukt så mye som en unyttig setning i hele boka, alt er der av en grunn, slik er det også med personene.
Av og til finner man trekk av seg selv hos hovedpersonene i en bok. I denne boka finnes det derimot så mange forskjellige mennesker, i så mange forskjellige situasjoner at jeg tror alle vill kunne kjenne seg igjen. Noen vill selvfølgelig finne boka mer fengende enn andre, og dette er kanskje ei bok som egner seg mer for vokse enn barn og ungdom. Jeg vill likevel anbefale Håndtering av de udøde på det sterkeste. Noen bøker bør man bare lese, spesielt de som får deg til å tenke.

Oppbygning og fortellemåte

Boken jeg leser er både vanskelig å plassere i noen sjanger, men den er også vanskelig å plassere i en spesifikk fortellermåte. 

Likevel har jeg kommet frem til at denne boken faller inn i en undersjanger av Fantasy – litteratur; nemlig skrekklitteratur. Boken forteller om temaer som mange mennesker vill se på som ”fæle og skumle”. Den handler jo tross alt om ting som bilulykker, angst, selvskading og selvfølgelig levende lik som vandrer hvileløst rundt i gatene. Boka klarer likevel å fremstille mange av disse temaene på en relativt komisk, men samtidig tragisk måte gjennom øynene på de forskjellige hovedpersonene. 

Fortellermåten var også litt vanskelig å sette seg inn i til å begynne med fordi boka er bygget opp av ikke 3, men 4 parallelle historier som på hver sin måte påvirker hverandre. Boka er skrevet i en den mest ubrukte formen av autoral synsvinkel, Allvitende. Her ser fortelleren alt, og vet alt. Fortelleren er i stand til å fortelle om personenes tanker og følelser og være flere steder på samme tid. Gjennom fortellerens øyne kan vi derfor få vite om personenes tanker og følelser.

Tidspennet i boka er faktisk ganske kort til å være en bok på over 400 sider, handlingen i alle de 4 historiene utvikler seg bare over 4 dager. Dette gjør det og mer mulig for forfatteren å ta med flere detaljerte beskrivelser av hva som skjer i løpet av bare et par minutter. Handlingen foregår i og rundt Stockholm sentrum; som blir beskrevet på en svært dyster måte, store deler av handlingen i boka foregår om natten noe som får både landskapet og personene til pfte å virke svært dystre.